Kultur

En av historiene som fortelles om Reginald handler også om en annen mann, ved navn Kasimir. Kasimir var en prisjeger som hørte at en mann ved navn Reginald var på jakt etter samme mann som ham, nemlig Svarte-Frank. Svarte-Frank var kjent som en hensynsløs morder, en skrekkelig mann som skjendet kvinner og ikke brydde seg en tøddel om hvem som hadde ystet osten han spiste. Han reiste sammen med en gruppe minst like herdede voldsforbrytere ved navn Dolkegjengen. Det var en betydelig belønning ute på Frank og gjengen hans, utlovd av en lokal lensherre som hadde leid inn Kasimir for å rette på problemet. Reginald var ute etter denne bandittgjengen ganske enkelt fordi de var en plage for området, og Kasimir innså at to ville ha en bedre sjanse enn en når det gjaldt å gå opp mot en hel gjeng. Etter å ha snakket en del med Reginald innså Kasimir at mannen riktignok hadde hjertet på rett sted og en dyktig sverdarm, men den unge mannen hadde en heller anstrengt holdning til planlegging og taktikk. De var begge sta, men etter en del diskusjon ble Reginald til slutt enig om å prøve det på Kasimirs måte, og å overrumple banden snarere enn å gå rett på dem og kalle dem ut.

Kasimirs største kilde til berømmelse er situasjonen som fant sted når han og Reginald konfronterte Dolkegjengen en lys sommernatt. I motsetninger til de fleste sommernetter var ikke denne en natt av romantikk og lek i blomsterenger, et lite paradis reservert for elskere som søker hverandres kropper i det lekende, varme mørke; et trygt mørke som skuler spennende hemmeligheter... Det som skjedde denne natten har Kasimir senere (blir det sagt) sverget på at kommer til å sende hans sjel til en evighet i Blåfrosten etter hans død. Blomsterengen ble trampet ned av jernbeslåtte sko, båret av brutale, besluttsomme menn med onde hensikter. Romantikken ble revet i stykker av svart hat og leken ble til en grusom konkurranse på liv og død der bare den harde og hensynsløse vant... Når alt var over var fem menn døde. Fire fra Dolkegjengen og en mann ved navn Baltus, en kollega og venn av Kasimir. Kasimir, Reginald og Svarte-Frank var alle såret, og sistnevnte døde to dager senere av infeksjonene i restene av hans avkuttede arm. Kasimir trengte en måned på å komme seg, og en stund var det ikke sikkert at han kom til å klare seg i det hele tatt. Han ble liggende med feber og i store smerter i flere dager, før han kom seg. De medisinkyndige var forbløffet, sjansene for at noen mann skulle overleve slike skader var små.