Atter en gang skulle Reginald ut på heltedåd, og denne gangen ville han ha med seg en gammel kamerat; Kasimir. Denne gang var det pirater som sto på timeplanen... Briggen St. Ziros Skygge hadde i lengre tid herjet kysten av kongeriket, under kommando av den mystiske piratkapteinen kun kjent som Hauken. Det gikk rykter om at Hauken var panzottisk, men ingen fant det noensinne ut. Han var et mysterium for alle som visste om ham, selv hans eget mannskap. Enkelte andre trodde han var sønn av selve Nyx, gitt menneskeform, på grunn av hans legendariske grusomhet og troløshet. Det var et viden kjent faktum at Hauken bare sparte de fanger som frasverget seg Moderen, og ryktene ville ha det til at det fant sted uhyggelige ritualer om bord på skipet hans... (I tillegg... Det var ingen som helt visste hvem St. Ziros var. Ingen av de skriftlærde eller prestene som hørte om skipets navn hadde noe som helst kjennskap til navnet)... Det tok uansett tid før de fant Haukens skip, piraten var en slu og dyktig kaptein. Men endelig, etter nesten tre måneder, så de St. Ziros Skygge som en svart silhuett under fulle seil mot horisonten. Vinden gagnet forfølgerne, kapteinen på Kasimirs skip tverrvendte og satte kursen mot sin nattsvarte fiende. Selv om Hauken prøvde å slippe unna hjalp det ikke.
Med lyden av tre som knuses mot tre barket de to skipene sammen, og St. Ziros Skygge knaket i sammenføyningene under vekten av sin mye større motstander. Sekunder etter svingte mennene under Reginald seg ned på Haukens notoriske skip og kampen begynte. Lukten av blod blandet seg med den salte sjølukten, og lyden av banning, smerteskrik, stål mot stål og stål mot kjøtt overdøvet de hese skrikene fra måkene. Kampen sto på fordekket, så nedover mot midtdekket ettersom piratene ble færre. Ingen av dem overga seg, de bare sloss innbitt til de ble hugget ned... Til slutt var dekket en hengemyr av døde og døende kropper og glatt av spilt blod. Da, gjennom kampgnyen, hørte de kjempende en stemme... 'Hauken! På akterdekket'. Det var Reginald. Og riktignok, på akterdekket sto den beryktede piratkaptein, taus og truende. Hans mørke øyne for over scenen som utspilte seg foran ham, og et bistert smil kunne bli sett på hans ansikt. Det var som om han var fornøyd med all døden og smerten, som om hans eget mannskap betydde mindre for ham enn gleden ved drap og lemlestelse. Det virket som om han ikke så mannen som kom mot ham fra siden, en høy lyshåret mann kledd i rødt. Reginald den Røde! Solen glimtet i sverdet hans idet det skar seg i en bue ned mot halsen på Hauken, og i et sekund så det ut som om mannen noen sa var udødelig skulle gå en brå død i møte. Men Hauken spant rundt og blokkerte med overmenneskelig raske reflekser, og øynene hans glimtet farlig. ’Du tror vel ikke det blir så lett, gutt?’ Reginald så ut til å ta dette rolig. ’Med snatringen din lurer jeg på om et mer passende navn for deg ville være Måken'. Hauken nikket svakt, og sverdet hans hogg ut mot Reginald i et kjapt hugg.
Reginald hoppet bakover, men Kasimir så noe i øynene hans... Tvil. Det var bare så vidt at han hadde klart å unngå angrepet, og nå hadde Hauken initiativet. Slagene falt mot Reginald som regn i en høststorm, og gnistene føk idet den Røde parerte. Kasimir skjønte at noe burde gjøres, og sprang mot trappen opp til akterdekket. Reginald var i ferd med å bli presset mot rekkverket på akterdekket da Kasimir braste inn i Hauken fra siden. Hauken var ikke en stor mann; ganske høy, men mager og blek. Kasimir ble overrasket da han kjente styrken i mannens armer. Han grep Hauken rundt brystet og forsøkte å presse ham tilbake, men piraten vaklet kun få skritt. Så to kan tak i Kasimirs hånd og bendte den løs, før han dyttet ham til siden med et slag fra sverdskjeftet, midt i ansiktet. I mellomtiden hadde Reginald funnet seg en bedre posisjon, og angrep Hauken aggressivt. De to virket jenvgode, men Kasimir så at Reginald begynte å bli sliten. Pareringene hans ga etter litt mer for hver gang, slagene hans ble litt mer upresise og det tok ham lengre tid å hente seg inn fra dem. Hauken, derimot, virket ikke som om han følte utmattelse. Kanskje det var hans hat som ga ham styrke, eller kanskje han i sannhet var Nyx’ sønn, hvem vet? Kasimir angrep, fortsatt med blod i ansiktet, bestemt på å hjelpe sin venn. Hauken parerte begges angrep med bestemte, harde pareringer, og hans hugg var presise og dødelige. Til slutt fant et av piratens angrep sitt mål. En kjapp finte, og Kasimir parerte lavt mot venstre. For sent så han sverdet som på nær mirakuløst vis hadde forandret retning og kom mot brystet hans fra høyre. Han vred seg unna, men ikke nok. En brøkdel av et sekund senere følte han hvordan stålet skrapte mot ribbenet hans og bristet det. Han sjanglet bakover mot roret, klarte så vidt å holde balansen... Han så hvordan Reginald ble drevet bakover, så svetten på pannen hans, og frykten i øynene hans da han innså at han ikke var i stand til å parere hugget som var i ferd med å nærme seg hodet hans ovenfra, tilsynelatende uendelig sakte.
Plutselig rykket Hauken til. En pil stakk ut fra brystet hans, levert av en av mannskapet på Kasimir's skip. Hauken så på pilen, nesten forbløffet. Så så han på Reginald og Kasimir. 'Aldri vil jeg at slike som dere skal ha æren av Haukens død. Aldri vil dere få skryte av å ha beseiret meg, sveklinger. La dette skip bli mitt gravbål, la min død i all tid forbli et mysterium. Hauken vil vende tilbake... Det fins andre som meg. Merk mine ord'. Med dette forsvant han ned trappen til rommene inne i akterskipet. Kasimir og Reginald så på hverandre. De måtte følge etter, men ingen av dem hadde noe lyst. Selv med en pil i brystet virket Hauken som en motstander de ikke ville bekjempe... Men de visste de ikke hadde noe valg.
'Etter dem, min herre', sa Kasimir, i et tafatt forsøk på humor. Reginald smilte og reiste seg for å følge Hauken. Han kom aldri så langt. Et kraftig smell rystet skipet, og en flammetunge sto opp fra lasterommet. Sekunder senere var halve hoveddekket overtent, og angriperne begynte å forlate det synkende skip. De etterlot seg bare lik, ingen av Haukens mannskap overga seg, ingen rømte båten når det brant. Kasimir og Reginald kom seg over på sitt eget skip og så St. Ziros Skygge brenne fra avstand. Til deres forferdelse innså de at ingen av de overlevende piratene gjorde noe forsøk på å flykte fra skipet. Alle som en brant de i hjel før skipet til slutt sank... Kasimir ble aldri helt sikker, men han kunne nesten sverge på at han så havet trekke den utbrente briggen ned, omtrent som om vannet ble til fingre som grep treet... Det siste som forsvant var det overtente akterdekket, med flammer som innhyllet noe mørkt, nesten som en skikkelse...
