Moderens Vrede


Stillhet la seg over den lille folkemengden mens de så Thorins kropp falle til bakken. Snøen ble farget rød av blodet som rant ut av brystet hans, og den hvite pusten hans ble gradvis kortere. Han så opp på Vargen og inkivisitorene med forvirring i blikket, som om han ikke forsto hva som hadde skjedd, før han slapp ut sitt siste åndedrag, og ble liggende helt stille.


Erik Rimdal forholdt seg helt stille, og trakk seg sakte mot bakgrunnen av mengden. Plutselig kunne inkvisitorene komme til å huske at han var liksom en av dem som var "sjef" her, og da ville hundre og ett være ute. Han kunne bli henrettet for oppvigleri og det som verre var. Hvor i Blåfrosten var Maglar nå som de hadde bruk for han? Folket sto som uvitende kveg og så på at Kirkens folk erklærte Dalen Eirisk område, og trodde at det skulle være en god ting! Var det ikke dette de hadde flyktet fra? Hadde de ikke dratt fra Eiron for slippe unna den tyranniske styresmakten som overskattet dem, tredde tåpelige regler ned over hodet på dem, og snudde ryggen til dem når de trengte hjelp? Maglar hadde kunne vekket opp folket, men han var tydeligvis ikke helt... seg selv i dag. Rimdal måtte gjøre noe, men hva?

"Folk av Skyggenes Dal," sa en stemme plutselig. Rimdal skvatt til. Noen hadde tatt til ordet, og det var ikke Hildegard igjen. Han så seg rundt, og fant Vargen, nå med en ny pil på strengen. Krigeren hadde trukket seg litt opp på en høyde, litt unna mengden. "Vil dere virkelig la dette skje? Var det ikke dette dere hadde forlatt i Eiron?" Hildegard åpnet munnen for å snakke, men Vargen løftet buen og tok sikte på henne. De to kirkeridderne som sto ved hennes side sprang straks fram og i mellom, våpen hevet, men ingen av dem gikk fram mot Vargen. Selv om de hadde sett at siktet hans ikke var ufeilbarlig, ville de ikke ta noen unødige sjanser. "Mitt navn er Ørnebror," sa Vargen høyt og stolt. Det gikk et gisp igjennom mengden blant de få som gjenkjente navnet. Ørnebror, lederen for det siste angrepet fra Vargheimen. Han hadde mislykkest, men han var tydeligvis ikke død, som mange hadde trodd.

"Jeg nekter å bøye meg for Moderen og hennes kirke," sa han, og stirret hardt på inkivistorene. "Denne dalen skal forbi fri, og uten Hennes "beskyttelse". Hvem er med meg? Tre fram!"

Det gikk et par øyeblikk. Kirkeridderne Volmar og Edmund stirret hardt på folket, med hevede sverd som lovet død for de som ville følge Ørnebror. Så steg Kendor Spurvehjerte fram, og nikket en enkelt gang til Ørnebror. Et nytt øyeblikk med stillhet fulgte, før flere andre gikk ut av mengden.

Ørnebror så fornøyd på dem, men det var et svakt hint av skuffelse i blikket hans, han hadde håpet at flere, kanskje alle, skulle følge han. Likevel, de var mange nok til å gå derfra uhindret. "Godt," nikket krigeren fra nord, "Vi drar. Vi skal møtes igjen, Hildegard. Hils Maglar og si at jeg vil snakke med han når han kommer tilbake. Dere andre... tenk på hva dere gjør her." Med dette snudde Ørnebror seg, og begynte å gå mot skogen. Gruppen med krigere han hadde samlet gjorde det samme.

Dagen gikk, og kvelden kom. Folket ventet i spenning; hva ville skje når ridderne kom? Ikke før hadde solen gått ned, før lyden av hestehover på frossen grunn kunne høres. Myra hadde hindret det opprinnelige følget fra å ta hestene og vognene sine til stedet, men nå var bakken frossen, og hestene kom seg fram uten å slite seg ut. Den første ridderen kom til syne mellom de spredte trærne, høyreist på hesteryggen satt han, kledd i tung rustning og kirkeriddernes hvite og grønne kjortel. Bak han fulgte flere riddere, og til slutt en tropp med fotfolk. De red straks fram til Hildegard, og lederen steg ned fra hesten og knelte foran henne. "Vili von Trier," begynte han, men ble straks avbrutt av et rop.

"Hva er dette? Kirkeriddere?" Fra toppen hvor vaktposten mot myra hadde stått, sto nå Magistrat Maglar. Han stirret med vantro på det han så foran seg, med den høyre hånden fast rundt grepet på sverdet Blodsbror. "Dette området tilhører folket, Eirons styrker er ikke velkomne her," ropte han, og begynte å gå ned mot ridderne. Ved synet av Hildegard, nå kledt i rødt, stoppet han et øyeblikk. "Fru Hemma, hva er- du er en Inkivistor." Hildegard smilte lett. "Vili Hildegard von Trier er mitt navn, Magistrat. Du står på Eirisk jord, og du er også anklaget for kjetteri. Slipp sverdskjeftet, og overgi deg."

Raseriet begynte å brenne i Maglars øyne. "Kjetteri? Jeg hadde merkelig nok regnet med landsforæderi, men jeg antar det er det samme i disse dager... Skyggenes Dal er ikke Eirisk område, og vil aldri bli det, ikke så lenge jeg lever." Maglars knoker var nå nesten hvite, så hardt holdt han rundt sverdskjeftet. "Sier du det... Vargen ønsket å snakke med deg. Jeg skal se til at vi sender også han til Nyx' rike, så han får ønsket sitt oppfylt. Corpore, hugg ned denne kjetteren!"

Den nyankomne ridderen trakk med det samme det veldige sverdet sitt, og hugg et mektig slag ned mot Maglar før Magistraten rakk så mye som å lee på en finger. I en skur av blod falt han til bakken, og ble liggende stille. "Fort," beordret Hildegard, "Ta fra han sverdet!" Fire riddere steg fram og grep tak i Maglar, men det var for sent. Med et gisp etter luft, kom mannen tilbake til livet, og kastet ridderne unna som de var filledukker. Blodsbror fløy ut av sliren som et svart lyn, med de røde runene lysende i fakkellyset.

"Hold dere unna," raspet Maglar, "Ellers vil jeg drepe dere alle. Dere kan ikke overvinne meg, dra herfra, og kom aldri igjen!" Alle ridderne var nå klar over faren, og kom mot Maglar med trukne sverd. "Overmann han og hold han nede," beordret Hildegard. "Han kan ikke stå i mot dere alle!"

Kirkeridderne løp mot Maglar. Hver og en av dem ville vanligvis ha vært hans overmann i strid, men å sloss mot en motstander som ikke kunne dø var noe helt annet enn å sloss mann mot mann. Magistraten sloss som besatt av en demon, og flere riddere falt skadd eller døende til bakken. Deres kamerater slo hardt tilbake, og slag etter slag bet inn i Maglar. Til slutt ble skadene for mye, og han falt til bakken nok en gang. Med det samme kastet åtte riddere seg over han, og holdt han nede. Høyrearmen ble strukket ut fra kroppen, og to riddere satte seg på den for å låse Blodsbrorens dødelige egg til bakken.

"Corpore Volmar, skill armen hans fra kroppen," ropte Hildegard, men før Volmar kunne heve våpenet, kom et nytt skrik. "SKYGGER," brølte det fra den vestre vaktposten. "Flere enn noen sinne! Alle mann til våpen, NÅ!"

Fra skogen ved vaktposten kom et kor av den umiskjennelige lyden som vitnet om skyggenes tilstedeværelse, og den ble besvart fra alle kanter av leiren. Tidligere hadde mindre enn et halvt dusin skygger angrepet, nå hørtes det ut som om det kunne være minst et snes! Ridderne så på hverandre, usikre på hva de skulle, gjøre - og mer betenkelsestid fikk de ikke. Skyggene for innover leiren som en svart bølge, forbi lysene fra vaktposten og inn over ridderne, som sto der uten det livgivende lyset.

Ute av stand til å holde Maglar lenger, dro ridderne våpen mot den nye fienden. Maglar smatt bort fra dem så fort som han kunne, og inn i mengden med skygger. Uten lys, var også han et fristende mål, men Blodsbror for mot høyre og venstre, og kuttet ned skyggevesen like lett som det kunne lemleste vanlige menn. Ut av klyngen for Maglar, og fant veien bort til Reginald, som holdt Thorinsblot klar til strid mot skyggene. "Pass på at ikke ting går rett til Blåfrost her," hveset Maglar. "Jeg kan ikke bli. Få Elfonius til å hjelpe deg. Hvor er Vargen?" "Jeg aner ikke," svarte Reginald. "Han dro til skogs med en gruppe krigere, men først avslørte han at han var Ørnebror!" "Ørnebror," mumlet Maglar. "Jeg finner han tidsnok. Gjør det du må, Reginald."

Med de ordene løp Maglar tilbake den veien han hadde kommet. Flere skygger kom i veien for han, men alle ble de tilintetgjort av Blodsbror. Langt, langt borte var det nesten som om han kunne høre spottende latter... Mørket hadde startet sitt hærtog.


Første infoskriv (26. februar 2003)


Teksten ovenfor beskriver hendelsene i Skyggenes Dal fra spillslutt på Skyggene Truer og frem til første kveld.

Følgende informasjon finnes også andre steder på siden, men for ordens skyld gjentar vi dem her.

Fristene for betaling av Moderens Vrede er blitt forandret. De nye fristene er som følger:

  • Før 1. april: 600,-
  • Før 1. juni: 700,-
  • Før 1. juli: 700,- (ingen økning m.a.o.)

Påmeldingsavgiften må betales til vår konto 4223.06.19284 innen disse fristene (dvs det er greit om vi ikke mottar det før et par dager etter).

Medlemmer av Landsbyen for 2003 får kr. 150,- avslag på disse prisene.

Fristen for innsending av egne roller er satt til 1. mai. For å sende oss rolleforslag kan du benytte skjemaet her. En veiledning for å skrive egen rolle finner du i Kompendiet.

Vi sees i Skyggenes Dal.