Moderens Vrede


Moderens Dag, 4. Novindas Sirkel, 1663 - En dag etter Skyggene Truer

Rafael Abrahamsen gikk med tunge skritt igjennom nysnøen. Han priset seg lykkelig at han hadde forlatt Lauvås-gården alt etter at solen kom opp, snart ville snøen ligge tykt over alt, og de opptråkkede stiene ville være borte. Gården hadde uansett ikke vært noe blivende sted, for det var stor sorg der etter at den yngste datteren hadde omkommet et par dager tidligere. Noen hadde mumlet noe om at smeden hadde drept henne, men Rafael hadde ikke klart å få klarhet i hva som hadde skjedd. Forhåpentligvis var det noen på hovedbosetningen som visste mer.

Skyggenes Dal! Selv om han hadde vært i selve dalen i over en uke, var det først nå det føltes som om han hadde nådd fram til den. Han hadde selv snakket med Vandreren om hva som ventet, men den gamle mannen hadde egentlig ikke kunne fortelle noe særlig, så Rafael hadde måtte se stedet med egne øyne. Hans gamle venn Solomon Brynn hadde alt dratt til dalen sammen med Erik Rimdal og Benjamin Maglar, men Rafael hadde blitt heftet og kom for sent til Svartsjø til å dra sammen med det store følget. Men nå var han altså her! Rafael Abrahamsen, eventyrer, historiesamler og underholder, hadde nå kommet til Skyggenes Dal, stedet hvor konger og keisere sammen skulle forme verdens fremtid. Store ting skulle skje her, og han skulle overvære disse hendelsene og fortelle om dem i alle land og avkroker. Og der, endelig, så han bosetningen, med små striper av røyk som søkte mot himmelen og sammen med lyset fra flere fakler og lamper vitnet om varme og gjestmildhet.

En liten vaktpost sto noen meter fra ansamlingen med telt, og Rafael hilset dem muntert på Eirisk vis. Likevel, til hans store forbauselse, rettet de sine allerede trukne våpen mot han. "Hvem der," kommanderte en av dem, og Rafael var sikker på at han hørte skrekk i den unge mannens stemme. "Rafael Abrahamsen," svarte historiefortelleren usikkert. "Doktor Brynn kan gå god for meg, hvis han er til stede." "La han slippe forbi." En ung mann i rød kappe hadde kommet over til vaktposten, og så på Rafael med øyne som neppe hadde sett mye søvn det siste døgnet. "Han er ikke en av dem. Jeg tror at det store angrepet etter solnedgang i går var det siste på en stund." De andre så forvirret på han. "Ikke spør hvorfor jeg ikke tror de kommer igjen! La Abrahamsen komme forbi, han har nok gått lang og er kald."

Rafael smilte til den rødkledde. "Takk, herr..?" "Reginald," kom svaret. Rafael sperret øynene opp. "Reginald den Røde? Sannelig, her skjer alt store ting." "Det stemmer," smilte Reginald tørt. "De fleste sitter på vertshuset. De er temmelig redde, det har kommet kirkeriddere og det er slutt på mjøden. Kanskje du kan klare å muntre dem opp?" Rafael rynket på nesen. "Jeg skal prøve," mumlet han, "men uten mjød kan jeg ikke love noe. Men jeg skal prøve." "Bra," svarte Reginald. "Ikke bry deg om blodflekkene."

Blodflekkene? Rafael så seg omkring mens han gikk mot vertshusteltet. Under nysnøen på flere steder kunne han skimte det som måtte ha vært store dammer av blod, og mellom de vanlige teltene og de nylig oppsatte kirkeridderteltene kunne han se flere utbrente bål. etter lukten å dømme, likbål. Ved kirkeridderteltene sto fire sverd satt med spissen i snøen, hvert med en hjelm plassert over hjaltet - et ofte brukt symbol for å hedre falne kirkeriddere. Her hadde det vært strid, men mellom hvem? Nybyggere og kirkeriddere hadde nå fredelig slått leir sammen. Fantes det en tredje part i dalen, en han ikke visste om?

Det var ingen grunn til å dvele på dette. Det var helt sikker noen på vertshuset - det varme vertshuset - som kunne fortelle hva som hadde skjedd. Han børstet av seg snøen, og gikk inn i teltet. Selv om det ennå var tidlig på morgenen, var det alt fullt på Galten. Mange satt ved bordene og halvsov, mens andre sto hvileløst rundt omkring. Stemningen var alt annet enn høy.

"Vær hilset, godtfolk av Skyggenes Dal," begynte Rafael, i håp om å kunne få oppmerksomheten til noen som kunne fortelle han de siste dagenes hendelser. "Jeg har akkurat kommet hit, fra Eiron, og skjønner at jeg har gått glipp av mye. Kan noen berette for meg hva som har skjedd?" "Du har rett i at du har gått glipp av mye, Abrahamsen," begynte Erik Rimdal, ett av få ansikter Rafael straks kjente igjen. "Vi trodde at vi hadde forlatt Eiron, men Eiron kom i hælene på oss, og nå er vi der vi startet. På toppen av dette, skjuler det seg en nesten uovervinnelig fiende i skogene; skyggevesen, som angriper om natten." Rafael rettet litt på lappen han bar over det ene øyet. "Jeg tror ikke jeg forstår alt, Rimdal. la meg sette meg, og." Han ble avbrutt av et rop utenfra. "FREMMEDE," lød ropet, "STRIDSKLEDDE FREMMEDE! ALLE MANN TIL VÅPEN!"

Rafael, som alt sto i åpningen, var den første ut. Han hadde alt gått glipp av så mye, ikke snakk om at han skulle gå glipp av dette også! Med en rask bevegelse trakk han sverdet sitt, han var kanskje ingen mester til å bruke det, men det føltes bedre å ha det i hånden enn å stå uten. Mange fulgte etter, og de fleste trakk våpen. Bare noen få ble igjen inne.

Folk begynte å strømme ut av teltene, også kirkeridderne og soldatene deres kom ut med våpen i hånd. Få meter fra den nordre vaktposten stred de fremmede frem, fire høyreiste menn i vakre svarte rustninger av lær, alle med lange sverd. Rafaels første tanke var at de bar uniformer, men dette var ikke uniformene til noen nasjon han hadde sett. og han hadde sett de fleste. De fire gikk rett forbi vaktene uten å ofre dem en tanke, og trass i Reginalds ordre om å stoppe dem, trakk vekterne seg skremt unna, uten å løfte sverd mot de fremmede.

De gikk mot tunet, før de stoppet foran folkemengden. I det som syntes som en evighet, sto de bare der, og stirret på folket med øyne skjult av mørket i hjelmene deres. Så tok en av dem et skritt fram, og talte.

"Mennesker i Skyggenes Dal! Vi som taler til dere, er dalens Voktere!" Krigeren snakket med en stemme full av autoritet, som trakk til seg oppmerksomheten til alle i nærheten. "Lenge har vi vært her, i hundrevis av år før dere kom, og hele tiden har vi sloss mot Skyggene og Mørkets andre tjenere. Kampen har vært lang, og den har kostet oss dyrt. Men likevel, dere har en viktig oppgave her. Vi skal fortsette kampen, slik at dere kan utføre oppgaven deres. Hør på han dere kaller Vandreren, for han er vis, og vet mye som selv ikke vi forstår! Følg hans ord, og utfør det oppdraget han gir dere! Den kampen kan ikke vi kjempe for dere, kampen for fred må dere vinne selv."

Det ble helt stille i forsamlingen. Alle tenkte det samme, hvem var disse mennene? Hva visste de om hva Vandreren hadde sagt? Og hva ville det egentlig? Så snakket krigeren igjen. "De dere kaller Adela og Æthelstan er hos oss. De er trygge der, og de vil etter en tid komme tilbake til dere. Deres skjebne er skjebnen til folket her. Vi vender nå tilbake til skogen. Ikke let etter oss, dere vil ikke finne oss, men dere vil bli funnet av de som venter i Mørket. Frykt oss ikke, vi er deres venner."

Med disse ordene, snudde de fire, og gikk ut av leiren samme vei som de kom. Folket ble stående som forsteinet ett øyeblikk, før et dusin samtaler begynte å summe. Noen sprang noen skritt etter Vokterne, men ingen våget å forlate leirens trygghet.

Sannelig, tenkte Rafael for seg selv. Skjulte fiender, mystiske krigere fra skogen, her skjedde det store ting. Han begynte å se seg rundt igjen, noen måtte forklare han alt som hadde skjedd her. Kanskje han til og med kunne skrive en sang om det.