Moderens Vrede


Fredens Dag, 14. Marais Sirkel, 1664 - Fire Måneder etter Skyggene Truer

Det hadde vært en lang vinter, men endelig kom våren for fullt. Rafael satt utenfor Galten, og så litt på livet rundt seg. Stedet var fortsatt preget av alvor, men solen som nå begynte å klatre høyere og høyere på himmelen for hver dag som gikk løsnet en hel del på tungsinnet. Mye hadde skjedd i løpet av vintermånedene, og lite av det hadde vært godt.

Det hadde vært få angrep fra skyggevesen i løpet av vinteren og den tidlige våren, og det var noe som alle var glade for. De få angrepene som hadde vært, hadde vært små nok til at Kirkeridderne og Reginalds vektere hadde klart å slå dem ned uten alt for mange tap.

Alvar hadde fått satt både øl og mjød, og det hadde hjulpet på stemmingen i leiren. Verre var det med tidendene som Kirkeridderne hadde innført; Maglar hadde lovt folk at det ikke skulle være noen tidende det første halve året, og de fleste hadde planlagt ut fra dette. I tillegg måtte de som ville ha land, betale for det til Eirons kister. Riktignok var det ganske små summer det var snakk om, siden de var nybyggere og "gjorde kongeriket en tjeneste", som det het, men dette var likevel noe de var blitt lovet å få uten betaling. Maglar var nå uten makt i dalen, og lyst fredløs av Kirken. Dermed var han også ute av stand til å holde løftet sitt.

Ingen hadde betalt noe ennå, for Kirkeridderne hadde lagt vekt på det militære, ikke det administrative, men alle visste at snart ville en kongelig skatteinkrever komme fra Eir. Det ville si, hvis han var i stand til å komme seg inn i dalen; Ørnebror og hans menn hadde hindret Kirkeriddernes forsyninger, noe som hadde fått dem til å ivrig ta for seg av folkets mat og drikke. Uten å betale så mye som et kvartstykke, selvfølgelig, og mange forbannet Ørnebrors navn for dette, for de mente at om han hadde latt Kirkeridderne i være fred, hadde folket sluppet å lide, for de hadde tross alt blitt behandlet bra av Moderens folk.

For mindre enn tre uker siden hadde Adela og Æthelstan kommet tilbake til leiren, og i løpet av tiden de hadde vært borte, hadde Adela fått en sønn! Han hadde fått navnet Aelfrick, og var det første barnet som var født i Skyggenes Dal - skjønt det var flere på vei. Det som derimot var overraskende, var at gutten var født med en liten stjerne i ansiktet. han var et av de sagnomsuste Stjernebarna. Alle forsto at dette var et tegn, men om det var godt eller dårlig, var det splid om. Adela og Æthelstan kunne bekrefte at de hadde vært hos Vokterne hele denne tiden, men hva de hadde sett eller gjort der ville de ikke fortelle om. Ingen presset dem på dette, for alle visste at det var stor ulykke å skade eller forulempe et Stjernebarn, og hva om det samme var tilfellet for deres foreldre? Det var en sjanse som ingen var villige til å ta. Uansett hvilke guder man trodde på, var man enige om at Stjernebarna var gudenes ynglinger.

Rafaels tankerekke ble brutt av at Birger, som allerede for flere glass siden hadde vært snydens, snublet i beina hans der han satt, før mannen snøvlet noe usammenhengende og forsvant ved et telt - et telt Rafael visste at Birger hadde gjemt unna sprit bak. Et øyeblikk etter kom Marwel ut av Galten, så seg rundt, og satte øynene hardt i Rafael. Historiesamleren visste godt hva hun ville fram til, og trakk bare unnskyldende på skuldrene. Dermed forsvant hun i motsatt retning av Birger, mens hun gjentatte ganger ropte navnet hans.

Rafael rettet på lappen over øyet, og humret for seg selv mens han skottet bort på haugen hvor Alvar og arkitekt Fossen var travelt opptatte med å måle opp området hvor Galten skulle gjenoppsettes. Alvar var mer enn litt irritert; det hadde vist seg at det hadde gått råte i mange av stokkene Galten bestod av, og han var sikker på at Erik Rimdal hadde visst dette hele tiden. Rimdal, derimot, unnskyldte seg med at råten hadde oppstått i løpet av vinteren, ETTER at Alvar hadde kjøpt vertshuset, og at Alvar uansett ikke hadde betalt alt han skyldte, noe han snart måtte ta seg av hvis ikke Galten skulle falle tilbake til Rimdal. Så skadd var Galten, at sannsynligvis var det bare en av de tre bygningene den besto av som kunne settes opp.

Nok en gang ble Rafael rykket ut av tankene sine av en forstyrrelse. Volmar, en av kirkeridderne som hadde kommet til dalen først, hadde kommet ut på tunet og ropte inn til samling, for nå kom en kunngjøring fra den Hellige Moders Kirke. Det tok ikke lang til før folk strømmet til, for selv om en del av dem var uvillige, var de fleste nysgjerrige på hva som skulle bli sagt. Kort tid etter at de fleste var på plass, kom Inkvisitor Hildegaard ut foran mengden.

"Moderens lys over dere alle, godtfolk," hilste hun med et svakt smil om munnen, et smil som de fleste fryktet. "I dag er en stålende dag, for i dag skal vi gi navn til vår kjære bosetning. Deretter skal alle våpenføre samlet gå ut og jage ned kjetterne Maglar og Ørnebror, og alle deres allierte, slik at dalen kan bli fri en gang for alle." Hun slo hendene sammen for å understreke gleden i dette budskapet, og det gikk samtidig en mumling igjennom mengden. Åpen krigføring, i stedet for forhandlinger om våpenhvile mellom landene, var det som skulle skje her?

"Vi har tenkt lenge på et navn på stedet," begynte Hildegaard igjen, "og vi har kommet fra til et som vil glede vår gudinne og gi ære til vårt kongerike." Fra langt bak i mengden mumlet en eller annen "Maglartun", og noen lo, men Hildegaard stirret med svarte øyne ut mot folket, og det ble stille igjen. "Nei," sa hun, og smilet var straks tilbake, "landsbyen skal hete Moderens Hvi- "

Hun ble avbrutt av den plutselige lyden av en hest, og en mann som ropet ut. "Hør eder, hør eder!" Fra skogen i sør kom en rytter, kledd i dyre klær og med et våpenskjold på brystet. Fargene hans var lysblå og gull - kongens farger. "Hør etter, folk av Skyggenes Dal, for jeg bringer nytt fra Eir, fra hans Kongelige Majestet Marcus den andre! Hør etter!"

Herolden hoppet av hesten, og gikk fram til stedet hvor Hildegaard sto, før han dro fram et dokument. "Det erklæres fra Erions Hersker, på den syvende dag i Frederics Sirkel i Moderens år 1664, at okkupasjonen av Skyggenes Dal opphører med øyeblikkelig virkning! Dalen erklæres nøytralt område, og Eiron frasier seg på samme tid alt ansvar, all rett og all plikt til å beskytte, kontrollere eller drive området. Det skal ikke kreves inn skatt til Eirons kister, og Eirisk lov skal heller ikke gjelde i dalen. Ansvaret for dalen gis tilbake til folket, under lederskap av Benjamin Maglar, Erik Rimdal, og Reginald den Røde, slik disse selv har ordnet seg."

Mannen kremtet kort og fuktet leppene, før han fortsatte. "På dette nøytrale området skal forhandlinger mellom landene drives, og alle skal være velkomne, uavhengig av nasjonalitet, tro og sosialt lag. Den eneste omstendighet som Eiron vil bryte denne erklæringen under, er om en annen nasjon skulle invadere dalen. I så tilfelle vil de skyldige umiddelbart bli møtt av den Hellige Moders hær, med den hensikt å ødelegge dem alle. Slik har det blitt skrevet, slik vil det bli gjort. Signert, Marcus II av Eiron," avsluttet herolden og rullet sammen dokumentet og overleverte det til Hildegaard. "Jeg har videre ord til Dem fra Hans Majestet, Vilii. Det er nok best om vi tar dette under fire øyne." Hildegaard tok dokumentet, og nikket kort. Det nesten salige smilet var totalt fjernet fra ansiktet hennes.

I det Hildegaard forsvant, begynte praten å svirre i mengden. Navnet på bosetningen var det første som ble diskutert. Maglartun ble forslått igjen. Rådsvatn, mente andre, mens igjen andre holdt hardt på Lysgard eller Benjaminbygd. Det ble diskutert litt frem og tilbake, før det så ut til å gå opp et lys for Alvar. Han kremtet, og ga tegn til at de andre skulle dempe seg. "Myrkvatn," sa han med et lett smil.

Bifallet lot seg ikke vente på lenge. Jubelen brøt ut, og noen - Rafael mente å kjenne igjen stemmen til Birger - ropte "Gratis mjød til alle!" Dette fikk jubelen til å gå enda høyere, og snart forsvant alle inn på Galten. Rafael smilte for seg selv mens han fulgte etter resten. Han hadde mye å ta seg av, både i Eir og andre steder i verden, og hvis han skulle rekke alt i løpet av sommeren måtte han dra fra dalen snart. Men her i Skyggenes Dal var det større omveltninger enn noen gang. Reisen kunne vente en uke til.